Overrask meg Gud!
Elisabeth Thorsen, tidligere prest i Oslo domkirke, gikk en dag på ski i skogen ved Lia Gård. Plutselig fikk hun øye på noe som minnet henne om Hellas, kapellet Fotini. Veien inn var måket. Det var til og med tent i peisen i kirken, som om hun var ventet. Et stearinlys var også tent.
– Lyset, varmen og stillheten der ute i skogen gjorde noe med meg. På retreaten jeg var på, husker jeg at jeg slo opp i 2. Mosebok, som handlet om å bryte opp, dra ut på vandring. Jeg var sliten. Mye tydet på at Gud ikke var der. Kan du be «Overrask meg Gud», sa retreatlederen. Den setningen har siden fulgt meg gjennom livet, sa Elisabeth Thorsen under Inspirasjonssamlingen på Lia i slutten av januar.
Lytte til kroppen
Hun mente at retreat handler om noe viktig. Å lytte til kroppen. Samtidig handler det om noe dypt menneskelig; å pusse det speilet som vi er, slik at andre kan se seg selv i oss og puste der.
– Vi trenger å åpne oss og la det som er inne i oss komme frem. Vender vi oss til å se, oppdager vi Guds nærvær, sa Elisabeth.
Hun tror vi i vårt samfunn trenger rom for å dele smerte. Men vi har stor sperre for å dele. Evangeliet er noe som skal overraske oss. Tenk på bibelens fortelling om de to som vandret mot Emmaus. Plutselig gikk en tredje sammen med dem. De snakket så ivrig om det som hadde skjedd. Den fremmede åpnet øynene deres for noe. Plutselig forsto de at det var Jesus som var sammen med dem.
Nytt blikk
– Slik er det å være på retreat eller å gå pilegrim. Vi kan overraskes av Mesteren selv. Vi kan få et nytt blikk på livet selv. Gi din smerte til Gud! Våg å være deg selv. La livets storhet bli speilet i deg, sa Elisabeth Thorsen.