Møtet som forvandlet

Det varte bare et øyeblikk. Da jeg tok imot vinen, så jeg presten i øynene mens han sa «dette er Jesu blod». Jeg møtte et blikk tømt for sitt eget og jeg ble «dradd inn i blikket», og lengselen jeg bar på fylte meg helt. Romfølelsen opphørte. Tidens rammer brast. Det var en opplevelse av ren væren.

Blikket var fylt av ømhet, ydmykhet og oppmerksomhet, uendelig sjenerøsitet og en lengsel enda mye dypere enn min egen. Jeg opplevde det som å bli sett og møtt som den jeg ER av ham som ER HER – helt overrumplende.

   Det var Guds blikk som hadde møtt meg. Presten hadde en avgjørende rolle i dette møtet, men dypest sett handlet det om mitt forhold til Gud.

   Etterpå var jeg fylt av fred. Fra da av opplevde jeg å ha fått et farsforhold til Gud.

Jakobs brønn ved Fotinis kapell på Lia gård

”Det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann

 som veller fram og gir evig liv.” Kvinnen sier til ham:

”Herre, gi meg dette vannet…” Joh. 4.14-15

Jeg var på en av de første ignatiansk retreatene på Lia med åtte dager taushet. Det var en av de siste dagene. Jeg var kommet forbi «støyen» av meninger og andres tanker som opptok med de første dagene, og inn til mitt eget. Vi møttes til kveldsgudstjeneste i Stabburskapellet, med Sigmund som prest.

Han kom uten egen agenda. Hans ydmykhet og generøsitet åpnet meg for en helbredelse på dypet.   

Det underlige er at hendelsen er noe vedvarende forvandlende. Jeg fortsetter å forvandles. Jeg tror, fordi hendelsen har åpnet opp virkeligheten, og i tillegg fordi hva jeg ikke var klar for å ta imot da, gjør sin forvandlende virkning i samme øyeblikk jeg åpner meg. Det er nye dyp og nye fasetter av det relasjonelle som jeg må være «tømt» for å kunne gi plass til. 

Noen har gjennom årene hatt avgjørende opplevelser på Lia. Her møter vi en av dem, en kvinne som ønsker å være anonym. Vi kjenner hennes identitet.