Ødegården som ble en bebodd rasteplass

Lia Gård har en lang og rikholdig historie. Les hele beretningen her, slik den er blitt fortalt mange, mange ganger av Ingeborg og Sigmund Bø til stadig nye gjester over en hellig liten kopp med kaffe.

Dette er beretningen om en gård som ble lagt øde under svartedauden. Som noen hundreår senere ble bygget opp, og som på 1920-tallet ble revet ned og bygget opp igjen etter arkitektanvisninger. Ingen hadde drømt om at dette vakre sommerstedet etter mange kamper og hardt arbeid skulle bli Norges største økumeniske klostersted og trolig verdens første familieretreatsenter.

Dette er beretningen om han og hun som flyttet til hennes mormors gård, visste de skulle jobbe med mennesker, og visste at barna skulle være viktige der på stedet. Men som ellers ikke visste noe om veien de skulle legge ut på.

Ødegård

Midt mellom storbyene Oslo og Trondheim, der snøen ennå laver ned om vinteren og sparkstøtting er et alminnelig framkomstmiddel, der floraen er styrtrik med fredede villorkideer, og der ulv og bjørn ennå tidvis ferdes, ligger Lia Gård. Langt inne i skogen, oppe i lia, med utsikt over Storsjøen, i Rendalen kommune.

Her har det bodd mennesker i mangfoldige hundre år, fra før svartedauden. Under den grusomme pesten som herjet bygdene på 1300-tallet, ble også Lien gård rammet. Og enten døde husets folk ut, eller de flyttet fordi gårdene rundt var rammet av pesten... i alle fall skrives gården i ettertid inn i listen over traktens ødegårder.

Først på slutten av 1500-tallet ble gården på ny bygget opp - noe høyere opp i lia denne gangen. Det var en ensom gård, uten naboer, men likevel med mye liv og røre, for "Kjerkjeveien" fra grenda øst for sjøen gikk over tunet, og krysset en av de mange pilegrimsveiene til Nidaros, som lå litt bortenfor gården.

I flere hundre åre levde folk på Lien gård, dyrket jordene, holt dyr, bød på en matbit når det kom folk langs veiene, og var en rasteplass for reisende. På 1800-tallet startet emigrasjonen, og Lienfolkets barn lot seg friste av Amerika. De gamle som ble igjen, flyttet fra ensomheten eller døde ut.

"Felleskjøpet"

Da var det noen bønder i området som slo seg sammen i et sameie og kjøpte Lien, rundt år 1850. De var skogeiere og interessert i "gullet" som befant seg milevis innover bak gården. Sameiet forpaktet bort gården - som forfalt - og drev selv med skogen. For folk i bygdene var stedet innimellom en svært sosial affære. Det ble lokket til dans - og folk kom langveisfra.

En av sameierne var Petter Sjølie på gården Søndre Løsset. Han fikk både barn og barnebarn. En av dem var margit. Hun var den eldste av tre søstre og noen brødre. På den tiden var det gutta som hadde odelsrett, så hun hadde ingen krav på Søndre Løsset. Margit giftet seg med den tilflyttede ingeniøren Otto, i 1912, og de flyttet til Oslo. Der fikk de tre vakre døtre.

Mye er sagt om Margit - som var like sterk som hun var vakker. Hun likte å bestemme det meste for de fleste.

Hun fikk det for seg at hun ville ha et sommersted i barndomstraktene. Hennes far hadde kjøpt ut resten av sameiet som eide Lien gård. Margit fikk overta. Hun og Otto rev alle husene, og fikk en Oslo-arkitekt til å tegne tunet. Langsomt men sikkert bygget de opp en skikkelig gård med låve, våningshus og stabbur. Hvorfor de bygde opp alt dette når de ikke selv skulle bo der, er et spørsmål til forundring.

Sommerferier

Margit og Otto flyttet til Lia om somrene, og bodde ellers i hovedstaden. I 1940 ble de skilt, og Otto besøkte aldri siden gården.

Margits eldste datter fødte Ingeborg, og mormor Margit la sin elsk på det førstefødte barnebarnet. Hun bestemte at lille Ingeborg skulle være med til Lia om somrene. Og slik ble det. Allerede som toåring tuslet Ingeborg rundt med mormoren og hennes ugifte søster. Det ble mange trær og gamle damer for den lille byjenta. Da hun var 13, sa Ingeborg Solum stopp. Hun fikk skyss til tettstedet Koppang, fikk pengehjelp til toget og kom seg hjem. Året var 1958. Moren uttrykte aldri sinne over rømlingens flukt. Det virket som om hun forsto og var lettet. Selv mormor Margit hadde nok sansen for at noen våget å vise styrke. Ingeborg fortsatte å være yndlingsbarnebarnet. Men hun skulle aldri, aldri mer sette sine ben på Lia Gård! Slik ble det ikke.

Allerede i 1953 sluttet forpakterne å drive gården. Likevel ble det forunderlig nok bygget vei til gården i 1957. Og det ble lagt inn strøm. Mormoren fortsatte å reise til sitt sted også etter at barnebarnet sluttet å komme.

Snekkeren

Noen fjell og fjorder nordvest for Lia og Ingeborg-barnet som måtte på ufrivillige sommerferiebesøk, levde en søskenflokk på syv. Midt i flokken var det tre brødre. De lekte med stort alvor og bygde sine miniatyrgårder på en jordhaug bak låven. Så flotte minibyggverk lagdt brødrene at folk kom farende for å se på kunsten.

Sigmund Bø var 11-12 år, byggmester i sjelen og snekker i fingrene. Bygg og lek hang sammen. Og hovedverket var et hus med forsamlingslokale på toppen. Bolig og kirke i samme bygg. De kalte det Jensbråten. Her var margarinkasser med vindusruter, senger innomhus og til og med sengetøy på sengene. Alle detaljer var på plass. Folk så og nikket. Det var tydelig der på jordhaugen bak låven at man kunne se en gryende byggmester.

To verdener møtes

Ingeborg var en stille gymnasiast, som ikke var synlig i den kule gjengen. Medelevene fant ut at hun egnet seg best til plakat-tegning - til hverdagsbruk. Festplakatene fikk andre tegne. Ingeborg ville bli sykepleier. Hun var reiselysten, og besluttet i samråd med moren at hun skulle bo i Paris og lære seg fransk i stedet for å ta en vanlig husmorskole. Deretter skulle hun bli Røde Kors-sykepleier.

På sykepleierskolen ble hun med i sykepleiernes kristelige studentlag. Den beskjedne Ingeborg startet på denne tiden sitt nye - og totalt annerledes - liv: Hun blomstret, ble mer utadvendt og tydelig. Etter en stund ble hun studentlagets leder.

Noen mil unna gikk sivilagronomstudenten Sigmund Bø på Landbrukshøyskolen på Ås. Hna deltok i studentlaget der, og ble leder for laget. Sykepleiernes og landbrukernes studentlag hadde litt kontakt, og de to lederne ble kjent med hverandre. To år etter bekjentskapets start ble de kjærester.

Noe av det de hadde funnet hverandre på, var ønsket om å reise ut i verden og gjøre en jobb for andre mennesker. De forlovet seg, og begynte å sjekke mulighetene for å reise til Afrika. Sigmunds studiekamerat kom fra et arbeidsopphold i Zambia, og de to unge tenkte de kunne fylle hans plass. De kontaktet Kirkens Nødhjelp, som viste seg å trenge folk i Nigeria. Sigmund og Ingeborg var snart ferdigutdannet, klare for å gifte seg og svært klare for å dra ut i verden.

Flø(r)telørdag

Noe av det Sigmund oppdaget ved Ingeborg, var hennes forkjærlighet for symboler, farger og dager i kirkeårets gang. Ingeborg feiret seg gjennom kirkeåret, de hadde hatt fastelavn, feitetirsdag, askeonsdag, og deres første påske sammen sto for dør. Vel oppe på sætra i Romsdalen sa Sigmund til Ingeborg: "Du feirer vel fløtelørdag?" Dette hadde Ingeborg aldri hørt om, men hun tenkte det var en lokal tradisjon. Og hun skjønte umiddelbart hva fløtelørdag var: påskeaften etter middag, når fasten skulle brytes og man igjen kunne meske seg med bordets gleder. Langt oppe i fjellet, i snøvær og storm satt de to med frukt og fløtekrem som Sigmund pisket med bjørkevisp.

Da måltidet var over, begynte SIgmund å le. Det fantes jo ikke noen fløtelørdag. Ikke før den dagen. Men siden har fløtelørdag vært en vesentlig del av påskehøytiden, og er det ennå på Lia Gård.

Møte med mormor

Elleve år etter at Ingeborg flyktet fra Lia, for aldri mer å sette sine ben der, reiste hun dit likevel. Hun kom dit sammen med Sigmund. De skulle gifte seg i juli 1969. Det var juli, og Sigmund skulle se denne Østerdals-delen av Ingeborgs liv og historie.

Mormor Margit spurte Sigmund hva han syntes om gården. For ham var det som å komme til eventyret: Dette var selve Soria Moria! Et sted som var fraflyttet, men så vedlikeholdt og i god stand - langt inne i skogene!

Da fikk Sigmund denne følelsen at Margit ønsket at de to unge skulle bo der. SIden den gang har han også alltid trodd at den gamle damen - som nok var blitt mildere med årene - hadde kommet til å like det som senere skulle skje.

Livsforandring

Ingeborg Marthea Solum (f. 1945) og Sigmund Bø (f. 1943) giftet seg, og skulle allerede uken etter reise til Nigeria. Visumproblemer utsatte reisen noen uker.

Sigmund og Ingeborg snakket om livet. Ingeborg hadde sett for seg et hus ved Mjøsa. Sigmund tegnet et hus med stor sal til henne. Så dro de til Afrika under biafrakrigen - og møtte en helt annen virkelighet.

Ingeborg var oppdratt i et hjem hvor moren ikke var glad i husarbeid og derfor hadde både oppvaskmaskin, vaskemaskin og miksmaster allerede på 1950-tallet. De nygiftes afrikanske kjøkken var en annen verden. Ingeborg hadde aldri bestyrt noe hus, og måtte lære alt fra bunnen. Men hun og Sigmund inviterte raust både svarte og hvite til måltider og fellesskap.

Sigmund var oppvokst med de fire b-er: bønn, bibel, brødsbrytelse og broderskap. I Ingeborgs verden var det fem b-er: bøker, blomster, bilder, barn og broderier. Søndagsskolen og det kristne skolelaget lærte henne om Gud og frelse, men ikke om slikt som Guds vilje. Hun opererte på et langs mer håndfast trosplan.

Afrikalivet lærte ekteparet Bø - og etter hvert deres to barn - å leve som familie med folk de ikke hadde valgt. I etterkant mener de selv at de var uvitende studenter i en utdannelse tilrettelagt av Gud, som skulle sette dem i stand for arbeidet på Lia. Skolen innebar: Å planlegge storhusholdning og alltid ha plass til en fremmed gjest, enten det var turister eller statsråder og ambassadefolk. Allerede da begynte et liv hvor man redde opp gjestenes senger. På klinikken lærte Ingeborg å improvisere og å drive med en mengde ting hun ikke kunne: hun ledet et stort kvinnearbeid og fungerte tidvis som barfotlege. Sigmund fikk lederansvar for staben i Kirkens Nødhjelp etter ett år, og lærte mye i en rolle som var et par nummer for stor. De var 25 og 26 år, og deres liv var så fritt, vilt og galt som de kunne tenke seg å ha det.

En gang ganske tidlig i oppholdet inviterte Ingeborg og Sigmund et afrikansk ektepar på middag. Det vil si, da inviterer man en hel familie: Barna var med, besteforeldrene var med, noen naboer som hadde stukket innom dem var med. Det kom 15 stykker i stedet for to. Bokser på tørrlageret ble åpnet og grytene fylt opp. Middagen ble en generasjonsfest og var en så grunnleggende opplevelse at den lagret seg på det stedet i familien Bøs hjerte, hvor det noen år senere skulle handle om familieretreat.

De lærte om storfellesskapets samhold og å gi og motta hjelp. Ingeborg og Sigmund opplevde at barna var en naturlig del av tilværelsen - noen som ikke skulle stues bort, men som alltid var med. De utviklet sitt valgspråk som siden har fulgt dem: "Det er mennesker som betyr noe."

 


Kontakt oss

Adresse: Postboks 106, 2481 KOPPANG
Telefon: 62 46 65 00
E-post: retreat@liagard.no
Kontonummer: 1850.05.14562 Outside Norway: BIC: SHEDNO22 IBAN: NO 44 1850.05.14562

Finn frem

GPS-koordinater
61.56402, 11.17756
 
Klikk her for kart og nærmere veibeskrivelse.

Kategorier